I oppveksten tok Ella Marie Hætta Isaksen den samiske stoltheten sin som en selvfølge, men etter hvert opplevde hun at den slett ikke var like selvsagt for alle andre, og at den til og med kunne provosere enkelte. Gjennom å utforske sin egen historie fant hun ut at hennes nærmeste familie har kjent fornorskingen, skam og tap av identitet på kroppen. Og at hun selv var i ferd med å gjøre noen av de samme erfaringene. Over natten fikk Ella Marie rollen som ambassadør for den samiske befolkningen da hun trollbandt publikum under NRKs Stjernekamp med sangen Mázes joik. Historiene publikum fortalte henne i etterkant, om hvordan det gjennom generasjoner har vært å vokse opp som same, ble nesten for mye å bære for 20-åringen. Men hun forsto at ved å fortelle om seg selv, forteller hun samtidig om dem – om motgang, skam og kamp, men også om samhold, glede, stolthet og håp.