Jeg elsker Vigdis Hjorths bøker. Og høstens roman er godt håndverk. Hjorth viser også i denne romanen innsikt i hvordan barndommen former oss. Hun skriver i slående gode bilder. Som når Paula leser morens brev og tenker: «…at språket var dødt fordi moren var uforelsket i verden?»
Det er mye som er rørende fint: Hvordan hovedpersonen Paula forsøker å å gi lillebror noe annet enn det hun selv og storesøster har fått fra foreldrene. Vanskene med å leve sant og oppriktig sammen med mennesker som fordreier og glatter over. Hvor vanskelig det er å IKKE tilpasse seg. Opplevelsen av å være uviktig i farens blikk. Og det fine vennskapet med bestevenninnen.