Frennstedt er en usedvanlig dyktig skribent, og hun gjør historien om drapet på Max til noe som oppleves som nært, sårt og nesten personlig for leseren. Vi grubler oss nedover i de mystiske trådene sammen med Tess og Marie, og vi berøres av både saken og tragedien. Selv om historien om drapet på den unge musikkstudenten Max er en fiktiv og oppdiktet fortelling fra første til siste bokstav, så er den likevel basert på et uoppklart drap fra 1991, og jeg sitter hele veien med følelsen av at dette er en true crime-roman. Det handler om Frennsteds måte å skrive på. Den enkle prosaen, den saklige tilnærmingen og i hovedkarakterenes iboende skikkelighet. Det er ærlige, oppriktige og hardtarbeidende politifolk som jobber systematisk etter et logisk mønster. Vi tror på dem. Vi tror på saken. Og vi tror på historiene som fortelles.

 Dette er skikkelig gjort. Troverdig. Realistisk. Virkelighetsnært. Og (viktigst av alt) ... Knakende godt skrevet!