«Rotvelte» er en underfundig og stillferdig krim der mysteriet, gåtene, nærmiljøet, karakterene og naturen alle vikles sammen til en skog av røtter som vendes i gammel jord. Det er litterært, vakkert, guffent og stemningsskapende skrevet. Karakterene flyter liksom inn i historien og blir en del av den sugende stemningen i det norrlandske, karrige landskapet. De fungerer som i en symbiose, og er med på å elte leseren inn i historien på en måte som vi sjelden ser hos krimforfattere. Camilla Grebe og Anders de la Motte får til noe av det samme i sine siste bøker. Historien dreier rundt en ung mann som kommer tilbake til barndomshjemmet sitt etter 23 år og finner sin gamle far drept i badekaret. Mannen har vært borte fordi han som fjortenåring i sin tid ble sendt bort etter å ha drept ei 17 år gammel jente. Nå blir han naturlig nok også mistenkt for drapet på sin egen far. Den nyansatte lokale politikonstabelen Eira tar tak i saken, og velter opp stadig mer grums og gamle hemmeligheter i sin jakt på sannheten. Dette er «slow crime». Det vil si en krim der det gis plass til inngående skildringer av nærmiljø, karakterer og underliggende historier. Etterforskningen går langsomt og til tider omstendelig for seg, og hemmelighetene ligger ofte i lag på lag på lag. Det er helt tydelig en sjanger som juryene elsker ettersom både Grebe, Jackson og nå Alsterdal har vunnet Glassnøkkelen de siste årene. Mye av grunnen er nok at det er rom for det skjønnlitterære og poetiske i slike romaner. Forfatterens stemme blir viktig. «Rotvelte» er en stemningsfull perle i dette landskapet av kriminalromaner, og en jeg anbefaler deg å lese om du liker det mystisk krypende og ubehagelige bedre enn røffe actionsekvenser og adrenalinrush.